Arne Mjøseng

Ei siste helsing fra en elev til vår klasseforstander Arne Mjøseng 1969 til 1971. Og lærer i tysk, historie og enkelte andre fag. Den beste og triveligste læreren jeg har hatt noen gang. Alltid et smil på lur, og mer tålmodig enn de fleste. Vi var nok sikkert noe urolige i timene, men en mild formaning og et smil - og vi ble fort rolige igjen.😀 det var skoleskirenn, skoleturer og ikke minst utveksling med Platåskolan i Ørnskiøldsvik i Sverige. Med «Mjøsengen» som reiseleder ble jo dette også helt topp! En stor takk til deg Arne for alt du ga oss elevene, alle gode minner og nyttig lærdom😉

Minnetale i Arne Mjøsengs begravelse i Holmen kirke 12.4.2024 I dag er vi samlet her i kirken for å ta avskjed med Arne Mjøseng, som sovnet fredelig inn på Sigdalsheimen 28.mars. Arne ble født 6. juli 1937. Foreldrene hans het Olga og Erik, og Arne var den yngste i en søskenflokk på sju. Det var kanskje grunnen til at han ble kalt for «Veslegutt» helt opp i voksen alder. Arne mistet tidlig moren sin, og de tre eldre søstrene hans ble som «reservemødre» for han. Storesøster Åse døde også i ung alder, det var et stort savn for Arne. Han hadde et godt og nært forhold til resten av søskenflokken livet ut, og han dro på besøk så ofte han kunne. Han var i sitt ess når søskenene kom sammen og delte gode historier. Storebror Gunnar delte interessen for idrett, og det var stor stas når de dro på Bislett og i Holmenkollen sammen. Irene ble også tatt med fra hun var lita, og de tre hadde prima plassering langs VM løypa i -82. Da stod de rett ved der Brå dundra forbi Zavjalov og staven knakk. Det var bare så ergerlig at ingen av dem fikk det legendariske spørsmålet: Hvor var du da Brå brakk staven? De første årene bodde familien i Plassen ved Soneren, før de flyttet til Lykka på Rabben. Arne glemte aldri årene ved Soneren, da hele familien bodde i Plassen, med den aller, aller fineste utsikten til Andersnatten. Selv om han ikke var gamle karen da de flytta, har familien hørt mange historier om da han og alle søsknene løp på jordene og svømte i Soneren, for å komme dit de skulle. Eller hvordan den ene rodde mens den andre svømte Soneren på tvers, for så å bytte på hjemveien. De gikk på ski, og avanserte etter hvert til hopping. Skihopping fulgte Arne gjennom hele livet. Irene og Arne var i Vikersundbakken og så at skiflyvningsrekorder ble satt, det var stort for dem begge. Arne fortalte gjerne historier om hopperne fra Kongsberg, den tidens rockestjerner, som han hadde sett i aksjon. Arne hadde på seg Kongsberg-genseren hver gang han så hopprenn hjemme i stua, og når han skulle på aktiviteter på Sigdalsheimen. Den genseren har han også på seg i dag. Arne tok gymnaskurs på Hamar, og han gikk Hærens befalsskole. Han hadde en militær «grunnholdning» og tankegang, og hadde nok sett for seg å jobbe i Forsvaret, men så fikk han et lærervikariat og bestemte seg for å ta ei pedagogisk utdanning i stedet. Mens han gikk på lærerskolen, tok Kari kontakt. Hun ville høre hvordan han trivdes med utdanninga, siden hun lurte på det samme løpet selv. Og slik ble de to kjent. De giftet seg i 1969. Irene ble født i 1971, og i 1974 kom Anneline. Arne har vært Karis klippe i livet, han var den voksne, staute karen. Arne jobbet på Sigdal ungdomsskole, som var en av de aller første ungdomsskolene, og her fikk han mange gode kolleger. I 1971 begynte han på barneskolen på Kringstad, og ble etter hvert rektor der. Arne har alltid trivdes bedre med å være sammen med elevene enn «alt detta papirarbeidet», som han sa. Han ble glad i elevene sine, og de i han. Han slutta aldri å bry seg om elevene og lærerne han hadde jobbet sammen med. Som en av lærerne sier: «Jeg satt på arbeidsrommet en ettermiddag for å lage lekser til klassen jeg hadde ansvaret for. Da kom Arne og spurte litt, og vi snakket om det jeg laget. Tror det er derfor jeg husker et så godt. Det føltes bra å bli sett av sjefen. Han viste hele tiden at han stolte på meg, og at det jeg gjorde var bra nok. Det ga veldig trygghet i jobben. Og jeg er helt sikker på at det gjorde meg til en bedre lærer». Arne ville nok blitt veldig stolt av at så mange har fortalt hvordan han var en av de mest rettferdige lærerne de hadde gjennom hele skolegangen. Og selv om noen ble tatt så hardt i nakken at øynene deres nesten ble dobbelt så store, så ringte de allikevel på døra litt seinere for å spørre om han ville være med å hoppe paradis. Arne og Kari bygget hus på Hallingberget, og han la mye omtanke i huset. Han hadde også stor omsorg for naturen, dyr og ikke minst, småfuglene. Favoritten var linerla, og han fulgte ivrig med på fuglelivet også på Sigdalsheimen. Han var glad i fjellet og gikk gjerne på toppturer. Hver sommer var Kari og han på fine turer sammen, den siste turen gikk til Albir. Gleden over natur og friluftsliv delte han også med døtrene sine. Han tok med Irene og Anneline på turer i nærområdet fra de var små. På vinteren var det skiturer i lysløypa, med twist i anorakklomma som premie for å gå opp de bratteste bakkene. Selv om gradestokken viste -30 var ikke kaldt, bare «freskt», ifølge Arne. På sommeren tok han dem med på daglige badeturer til Soneren. Det varte helt til jentene ble gamle nok til å sykle alene på badetur til Moodden, som også var Arnes favorittsted. Arne hadde et lyst og godt sinn og godt humør. Han leste mye hele livet, og de siste årene gikk det mye i Børli, Aukrust og Erik Bye. Han var også en kreativ sjel; flink med hendene og god til å tegne. Men etter et sommerkurs på Rauland hvor han lærte å lage kniver, var det gjort. Han rigget til verksted i kjelleren og laget kniver sammen med flere andre karer fra bygda. Det ble etter hvert den store hobbyen hans, og han holdt både kurs og foredrag om kniv-lagingen, noe han syntes var veldig artig. På den måten fikk han kontakt med mange folk fra ulike steder i landet. Arne var en varm, interessert og omsorgsfull far. Irene og Anneline har fått med seg en sterk rettferdighetssans og lærte hvor viktig det er å behandle alle folk likt. Han stilte alltid opp med leksehjelp, som sjåfør eller med lune og kloke råd om stort og smått. Selv om kniv-hobbyen tok mye tid og møter kunne vare til sene kvelden, merket de aldri at han var sliten eller trøtt. Lurte de på noe, hjalp han til. Enda det betydde at han måtte ta natta til hjelp for å bli ferdig med en kniv som var bestilt. De kunne alltid stole på han, og visste at han alltid gjorde det beste han kunne for dem. For Irene og Anneline vil han alltid være livets beste lærer. Det siste halvannet året bodde Arne på Sigdalsheimen, og han var strålende fornøyd med livet der. Han storkoste seg med all den gode maten, og med å ha trivelige kjentfolk rundt seg, både blant ansatte, besøkende og beboere. Han var veldig takknemlig for all den gode hjelpa og omsorgen han fikk, og det sa han til de ansatte hver dag. De daglige turene i sansehagen var også ei stor glede i hverdagen. Den faste kommentaren hans var: Jeg kunne ikke bedre ha det. Familien er uendelig takknemlig for den enestående varmen, omsorgen og gode pleien som Arne fikk på Sigdalsheimen. Den siste dagen Arne var sterk nok til å si noen ord, spurte ei av de ansatte hvordan han hadde det. Arne smilte og svarte som han alltid gjorde: Jeg har det bra. Og så la han til: Hvordan har du det? Takknemligheten, omsorgen og interessen for andre varte livet ut. Arne døde på skjærtorsdag, og vi lyser fred over hans minne.

En siste takk i fra en gammel elev